Praksisveiledning: Bruk av case i ekstern praksis

1. Institutt for bioteknologi, Universitetet i Innlandet

2. Institutt for sykepleie, helse og bioingeniørfag, Høgskolen i Østfold

3. Institutt for kjemi og bioingeniørfag, NTNU

4. Institutt for naturvitenskapelige fag, Universitetet i Agder

5. Institutt for medisinsk biologi, UiT Norges arktiske universitet

Last ned pdf

Innledning

Praksisveiledere spiller en viktig rolle i veiledningen av bioingeniørstudenter under ekstern praksis i sykehuslaboratorier, der løpende veiledning og tilbakemelding er avgjørende for studentenes faglige utvikling og læring (1). Sissel Tveiten beskriver veiledning som en prosess for å styrke mestringskompetansen gjennom dialog, og veiledere må tilrettelegge for læring i samarbeid med utdanningsinstitusjonene, mens studentene har ansvaret for å utnytte mulighetene til personlig og faglig vekst (2, 3).

Praksistrekanten er et nyttig verktøy under veiledningsprosessen (4). Nederste nivå i praksistrekanten er yrkesutøvelsen, selve handlingen. Hvordan yrkesutøvelsen gjennomføres avhenger av de to neste trinnene i praksistrekanten; kunnskap om teoretiske prinsipper og etisk rettferdiggjøring. Disse tre trinnene beskriver det som til sammen utgjør yrkespraksis.

Praksisveiledningens hovedmål er læring, hvor studentens kompetanse vurderes i forhold til læringsutbyttebeskrivelsene gjennom veiledningssamtaler som støtter og utfordrer studenten (5). En god tillitsbasert relasjon mellom praksisveileder og student, er avgjørende i veiledningsprosessen (2). Tidligere studier viser at veiledere møter utfordringer knyttet til kompetanse, rolleforståelse, veiledningsmetodikk og samarbeid med utdanningsinstitusjoner (6, 7).

Prosjektet «Nasjonalt systematisk samarbeid for videreutvikling av arbeidslivsrelevans i bioingeniørutdanningene» involverer norske bioingeniørutdanninger, åtte helseforetak og næringsliv. I et av delprosjektene var hovedmålet å etablere en nasjonal casebank i form av en åpen nettside, CaseMedLab (8), med profesjonsrelevante kasuistikker som kan benyttes i undervisning av bioingeniørstudenter, både på campus og i ekstern praksis. En fagartikkel viser at problembaserte (PBL) tilnærminger i casebasert undervisning øker studentens engasjement og læringsutbytte ved å styrke kritisk tenkning, praktisk anvendelse, samarbeid og interaktive diskusjoner (9). I den forbindelse ønsket vi å undersøke hvilken betydning bruk av case har i eksterne praksisstudier innenfor bioingeniørfaget i Norge.

Denne studien kartla bruk av case i praksisveiledning, et område med begrenset kunnskap. Studien undersøkte hvordan veiledere som brukte case utarbeidet dem, i hvilke fagområder og læringssituasjoner de ble anvendt, samt veiledernes erfaringer med metoden. For veiledere som ikke benyttet case, ble det utforsket interesse for å begynne å bruke case, samt aktuelle fagområder og læresituasjoner der case kunne være relevant.

Metode

Studiens design er deskriptiv, med både kvantitative og kvalitative perspektiver. Analysematerialet er basert på data innhentet fra spørreundersøkelse (nettskjema.no), og studien er vurdert av Sikt (NSD) (ref.nr 538111). Respondentene representerer praksisveiledere i praksisfeltet knyttet til bioingeniørutdanningene i Norge. Spørreundersøkelsen ble gjennomført i tidsrommet juni 2023 til januar 2024. Informasjon om forskningsprosjektet, inkludert rettigheter og samtykkeerklæring, ble gitt skriftlig som innledning til spørreundersøkelsen, og skriftlig samtykke ble gitt ved å besvare den.

Innhenting av data

Spørreundersøkelsen, bestående av åpne og lukkede spørsmål (Likert-skala), kartla erfaringer med bruk av case i veiledning. Et elektronisk spørreskjema ble utviklet av forskere fra ulike bioingeniørutdanninger. Valideringen av spørreskjemaet ble utført gjennom en pilotstudie med interne praksisveiledere. Dette resulterte i justeringer i spørreskjemaet basert på tilbakemeldinger.

Bioingeniørutdanningene fikk tilsendt lenken og videresendte skjemaet til sine respektive praksissteder ved sykehuslaboratorier i Norge. Gjennom spørreskjemaet ble praksisveilederne spurt om hvor i utdanningsløpet studentene de har veiledet er, og om de bruker case i veiledning av studenter. Det ble gitt følgende definisjon på case: «et bioingeniørfaglig relevant tilfelle (scenario, problem, pasient kasuistikk med prøvesvar, mfl.) som benyttes i en veiledningssituasjon (teoretisk eller praktisk)». Veiledere som brukte case i veiledningen ble spurt om de utarbeidet dem selv, i hvilke situasjoner de ble brukt, tidsbruk, og deling av erfaringer. Veiledere som ikke benyttet case fikk spørsmål om interesse for å bruke case, i hvilke læringssituasjoner, og for hvor stor andel av veiledningen de kunne tenke seg å benytte case. Spørreskjemaet er tilgjengelig i artikkelens nettversjon.

Dataanalyse

Det kvantitative datamaterialet fra de lukkede spørsmålene ble fremstilt grafisk ved hjelp av Excel. De utdypende kommentarene som ble gitt på de åpne spørsmålene i spørreskjemaet, ble analysert ved hjelp av verktøyet NVivo 14. NVivo ble benyttet som et struktureringsverktøy, og datamaterialet ble kodet deduktivt slik det er beskrevet i Elo og Kyngäs (10). De meningsbærende enhetene ble kodet og plassert i sine tilhørende kategorier med påfølgende operasjonalisering av fellesnevnere i grupper. Meningsinnholdet ble deretter tolket og benyttet for å supplere de kvantitative funnene.

Resultater

Utvalgsbeskrivelse

Blant de 51 respondentene i spørreundersøkelsen var praksisfeltet til samtlige av landets bioingeniørutdanninger representert, med flest veiledere fra OsloMet, NTNU Trondheim, HVL og UiA (figur 1). Disse institusjonene har de største studentkullene. 

Av respondentene oppga 43 at de var praksisveiledere for bioingeniørstudenter, mens syv som ikke veiledet slike studenter ble ekskludert. Respondenten som svarte "vet ikke/er usikker" ble inkludert. Dette resulterte i totalt 44 respondenter. Blant praksisveilederne veiledet 28 % førsteårsstudenter, 63 % andreårsstudenter og 75 % tredjeårsstudenter.

Bruk av case i praksisveiledningen

Av de 44 respondentene, oppga 55 % at de benytter case i veiledning av studenter, mens 36 % gjør det ikke og 9 % er usikre (figur 2A). Blant dem som svarte ja eller usikker, bruker 50 % av respondentene case i veiledningen i noen grad, og 39 % benytter det i stor eller svært stor grad (figur 2B).

Utarbeiding og innhenting av case

Mange praksisveiledere oppga at de i varierende grad lager case selv (figur 3A). En tredjedel gjør dette i liten grad, og noen få anser det som uaktuelt. Nesten halvparten har lite samarbeid med kolleger om å lage case (figur 3B), mens 32 % og 21 % oppga at de samarbeider i noen eller større grad om å lage case.

Praksisveilederne ble bedt om å spesifisere hvilke situasjoner de innhenter case fra, og oppga da følgende situasjoner; i) analysesvar, ii) etiske problemstillinger, iii) instrument- og analyseproblemer, iv) pasientsykehistorie og v) diverse andre problemstillinger fra arbeidslivet. Caseoppgaver bygger på både reelle og oppdiktede pasientsykehistorier, med bruk av anonymiserte pasientprøveresultater. Etiske problemstillinger ved blodprøvetaking er et fremtredende eksempel. Tidligere instrumentproblemer samt utfordringer som oppstår under praksisperioden brukes også som case. En av respondentene skrev: «Tar en problemstilling som jeg får studentene til å sette seg inn i. De undersøker hvor de kan finne info, innhenter info og legger fram et slags resultat for meg på slutten av dagen. Positivt om det innebærer noe praktisk de må gjøre for å finne resultatet også». I tillegg ble det oppgitt at praksisveileder lager case for å «skissere hva vi gjør/hvordan vi tenker når studenten ikke opplever tilsvarende ila sin praksis». Prøveresultater fra pasienter med ulike diagnoser og andre kliniske opplysninger samles inn og benyttes som case.

Andre problemstillinger fra arbeidslivet ble også trukket frem: «Omtaler tidligere erfaringer, og spør studentene hvordan de hadde håndtert situasjonen, og hvilke tanker de gjør seg rundt tematikken/problemstillingen». Et eksempel på relevans for opplæringen som ble skrevet var: «Jeg bruker case i forhold til hva som er relevant for opplæringen, og tilpasser casen i forhold til hvor langt studentene er kommet i studieløpet. Det kan f.eks. være å følge en kontroll eller en prøve».

Fagområder og læringssituasjoner der case benyttes

Kartleggingen viste at case ble benyttet av praksisveiledere innenfor alle fagområder innen laboratoriemedisin. Videre viste resultatet at case ble anvendt ved ulike læringssituasjoner (tabell 1). 54 % av respondentene bruker case i stor grad/ svært stor grad for å utvikle studentenes faglige selvstendighet, og 57 % for å integrere teori med praksis. Case anvendes også innen preanalyse og blodprøvetaking.

Tid benyttet til casebasert læring

De fleste av praksisveilederne (>86 %) oppga at de benytter halvparten eller mindre av veiledningstiden til case. Noen respondenter oppga at det var situasjonsavhengig i hvilken grad case ble benyttet. En respondent skrev: «Case benyttes i hovedsak som et supplement til veiledningen. Etter at studentene har fått innføring i prinsipper og lokale rutiner, benyttes case som et verktøy for refleksjon over egen kunnskap og er ment for å øke bevisstheten og nødvendigheten av å tenke kritisk».

Fordeler og utfordringer ved case - praksisveiledernes perspektiver

På de åpne spørsmålene «Hva tenker du er viktig for andre å vite om som ønsker å ta i bruk case i praksisveiledning?» og «Kan du dele gode og mindre gode opplevelser/tanker du har gjort deg ved bruk av casebasert læring?» var det henholdsvis 93 % og 100 % av de som fikk spørsmålet, som svarte. Disse kommentarene er presentert samlet i figur 4, som fordeler og utfordringer ved bruk av case for henholdsvis studenter og praksisveiledere.

Det kom frem at bruk av case i praksisveiledning fra praksisveiledernes perspektiv bidrar til at studentene kan anvende teoretisk kunnskap i praktisk arbeid, vise evne til refleksjon og kritiske holdninger til eget arbeid. Et råd fra en praksisveileder i denne sammenhengen var: «casen bør (..) ha en konkret faglig utfordring, og gjerne et reflekterende/etisk aspekt i tillegg. Det får studenten ofte til å forstå hvilken situasjon de kan komme opp i senere i yrkeslivet- og være bedre forberedt til det». Det ble fremhevet at bruk av case gir mestring og økt forståelse. En annen praksisveileder skrev: «Det å la studentene jobbe med case gjør at de kan gjøre alt av det praktiske arbeidet på laben og videre tolkning og analysering selv under veiledning. Har fått gode tilbakemeldinger fra studentene på dette, som synes at dette er mye kjekkere enn å stå og observere. Ved at de selv aktivt gjør noe blir de mer engasjerte og lærer mer». Økt selvstendighet, fagforståelse og arbeidslivsrelevans ble poengtert som positive effekter. Variasjon i studentenes ambisjonsnivå og preferanser for læringsmetoder ble trukket frem: «Det er stor variasjon blant studentene. Noen ønsker mer utfordring og er ivrige, for disse fungerer case bra». En annen praksisveileder påpekte at case kan være mindre engasjerende for noen studenter. Casebasert læring kan tilpasses ulike læringsbehov og motiverer både de som søker utfordringer og de som trenger mer støtte.

Praksisveilederne opplevde både fordeler og ulemper for seg selv ved bruk av case i praksisveiledning. Nytteverdien for praksisveiledere var at case understøtter faget, og studentenes løsning av case gir praksisveilederne en fin mulighet til å vurdere studentenes fagforståelse. Case kan også være til nytte som opplæringsverktøy for praksisplassen. Flere respondenter bemerket at bruk av case i veiledningen krever at praksisveilederen forbereder seg og forutsetter at veilederen kan frigjøres fra normal drift under veiledningsperioden. En respondent påpekte nytten av å være flere som deler på praksisveiledningen og som samarbeider om caseopplegget.

Flere av respondentene fremhevet viktigheten av å tilpasse case til studentenes nivå, slik som i et råd fra én av respondentene: «Tilpass casen til studentenes nivå. Dette betyr å ha et fleksibelt utgangspunkt, og så justere etter hvert som man blir kjent med studentene». Andre råd som ble gitt var blant annet å gjøre teksten lett forståelig og bruke en god og gjennomtenkt case. Respondenter anbefalte anonymisering av case, bruk av åpne spørsmål, og sikring av at studentene får utføre mest mulig praktisk arbeid. En annen respondent påpekte at det er viktig at studentene får tid til selv å finne løsningen på case, selv om de får veiledning i hvor svar kan finnes.

Andre respondenter foreslo å starte forsiktig med casebruken: «Bare begynn i det små, ta vare på interessante caser når de dukker opp, og tilrettelegg som en "studentcase" etterpå. Vi bruker de samme til alle studentgruppene, i tillegg til det som dukker opp den uken de er hos oss». Viktigheten av å etablere trygge rammer for alle studenter ble også fremhevet.

I denne undersøkelsen oppga 36 % av respondentene at de ikke benytter case i praksisveiledning. Denne gruppen fikk spørsmål om de ønsker å benytte case i veiledning av studenter i ekstern praksis, om de ønsker å lage case selv eller samarbeide med kolleger om å lage case (figur 5). De læresituasjonene der respondentene i størst grad ønsket å benytte case, var for å integrere teori og praksis, å belyse faglige utfordringer og utvikle studentenes faglige selvstendighet og kritiske syn på eget arbeid. Det er også aktuelt å benytte case til å utvikle studentenes refleksjon over yrkesutøvelsen, praktiske ferdigheter og kommunikasjonsferdigheter.

Diskusjon

Formålet med studien var å få økt kunnskap om casebasert læring som metode i praksisveiledning. Det ble kartlagt i hvilken grad og hvordan denne metoden benyttes, og hvilke erfaringer praksisveiledere har. Definisjon av case ble forklart i spørreskjemaet for at respondentene skulle oppfatte det på samme måte. Det utelukker ikke at respondentene har en forskjellig oppfatning av hva en case er. For å besvare problemstillingen er det innhentet informasjon fra praksisveiledere som veileder bioingeniørstudenter.

Resultatene i vår studie viser at praksisveiledere tilknyttet alle bioingeniørutdanningene i Norge benytter casebasert veiledning. Selv om over halvparten av de som svarte bruker case, er tallmaterialet i denne studien for lite til å si hvor utbredt denne veiledningsmetoden er i medisinske laboratorier i Norge. Spørreskjemaet åpnet for å besvare «vet ikke/usikker» på spørsmålene «er du praksisveileder/studentveileder for bioingeniørstudenter» og «bruker du case i veiledning av studenter». Det ble valgt å inkludere besvarelsen vet ikke/usikker fordi respondenten på videre spørsmål hadde mulighet til å besvare «ikke aktuelt».

Det er mer vanlig at veiledere lager case selv enn at de samarbeider med kolleger. En årsak kan være at det ofte settes av liten tid til planlegging av gjennomføring av praksis (6), og at det derfor blir enklere å lage case alene. Arbeid i team forenkler samarbeidet, men det må avsettes tid i arbeidshverdagen.

Forskning tyder på at bruk av kunstig intelligens (KI) kan effektivisere utvikling av undervisningsmateriell - for eksempel ved å generere utkast til case eller tilpasse innhold til ulike læringssituasjoner. Slik bruk krever at veilederne gjør faglig kvalitetskontroll og tilpasning av case

for å sikre relevans og etisk forsvarlighet (11, 12). Et system der flere utdanninger kan benytte ferdiglagde case, som for eksempel å hente dem fra CaseMedLab (8), kan gjøre planleggingen enklere for praksisveiledere. En begrensning ved studien er at respondentene ikke ble spurt om de ønsket ferdiglagde case. En casebank vil gi praksisveiledere inspirasjon til eventuelt å redigere eksisterende case dersom de ikke finner en konkret case som passer til praksissituasjonen. Det ble heller ikke undersøkt om studenter som allerede har jobbet med case på campus ville få endret motivasjon for å løse case igjen i praksis. Respondentene ble heller ikke spurt om de ønsket å utvikle case i samarbeid med utdanningsinstitusjonene, noe som kunne vært en mulighet til å knytte gjennomgått fagstoff tettere til eksterne praksisstudier.

Vår analyse viser at case primært hentes fra hverdagslige, kjente problemstillinger fra laboratoriet. På denne måten kan studentene ofte jobbe seg gjennom alle de tre nivåene i praksistrekanten; studentene får en case (en problemstilling) som kan begynne med en praktisk oppgave (P1 i praksistrekanten). Deretter følger refleksjon som gjenspeiler teoretiske prinsipper (P2) og til slutt etisk refleksjon (P3) til beste for pasienten (figur 4).

Bruk av case tilpasses både situasjon og fagområde, og dette er bestemmende for hvor mye av veiledningstiden som benyttes til case. Ved bruk av case løftes veiledningen fra «å utføre» til å lære studentene å reflektere og øke deres bevissthet om og evne til kritisk tenkning. Kombinasjon av en faglig konkret utfordring etterfulgt av etisk refleksjon forbereder studentene til yrkeslivet (13). Bruk av case vil føre til en mer aktiv praksisperiode for studentene og redusere tilfeller der studentene kun observerer. Det gjør det også enklere å tilpasse veiledningen til studentens nivå og engasjement. For praksisveileder krever casebasert undervisning mer tid til forberedelse av veiledningsprosessen og tilpasning av veiledningen i forhold til casen. Bruk av case i praksisveiledning kan bidra til å gi studentene faglige utfordringer og med det stimulere til økt forståelse, videreutvikling av evnen til å tolke og analysere samt at det kan stimulere til refleksjon og kritisk holdning til eget arbeid. Dette utvider studentenes kompetanse ved at de beveger seg fra faktakunnskap til dybdelæring i form av økt forståelse av begreper og sammenhenger (14). En begrensning ved denne artikkelen er at studentenes erfaringer med bruk av case i eksterne praksisstudier, selv om de er samlet inn, ikke er inkludert her - de vil bli analysert og publisert separat for å gi en utfyllende behandling av dette perspektivet. Følgelig omtales studentrelaterte konsekvenser her kun i generelle trekk: Enkelte studenter kan oppleve det som utfordrende å kombinere casearbeid med opplæring i praktiske prosedyrer, noe som i enkelte tilfeller kan føre til de bruker lang tid på oppgaver og dermed får redusert tid til å delta i laboratoriets daglige rutiner (15). I perioder med høy arbeidsbelastning for veiledere kan det også være en fristelse å la studenten arbeide med case i stedet for å observere eller delta i praktisk arbeid, noe som potensielt kan påvirke læringsutbyttet knyttet til praktiske ferdigheter.

Studien viser at flere praksisveiledere som hittil ikke har brukt case i veiledningen, ønsker å ta i bruk dette verktøyet. En begrensning ved studien er imidlertid at spørreskjemaet ikke undersøkte hvorfor noen veiledere ikke benytter case; de kan både foretrekke å utvikle egne case eller samarbeide med kolleger om dette. Praktiske råd fra erfarne brukere, som kom frem i undersøkelsen, er derfor spesielt nyttige. Resultatene indikerer videre at de veiledere som ennå ikke bruker case, ønsker å anvende dem i de samme læringssituasjonene som veiledere som allerede gjør det, noe som viser godt samsvar mellom gruppene.

Styrken i denne studien er at praksisfeltet til alle bioingeniørutdanningene i Norge er representert og har besvart spørreskjemaet. Over halvparten (52 %) av respondentene har studenter tilknyttet OsloMet eller NTNU. Dette er de institusjonene som utdanner flest bioingeniører i Norge og vil derfor nå flere praksisveiledere enn institusjoner med færre studenter. En svakhet ved studien er at responsraten er ganske lav. Fra hele landet er det kun 51 praksisveiledere som har deltatt.

Et viktig aspekt ved veiledning er å skape trygge rammer som ivaretar alle studenter, uavhengig av deres individuelle utgangspunkt. Det er viktig å møte studenter der de er, samtidig som man bidrar til å bygge deres kompetanse og trygghet. En inkluderende og støttende tilnærming kan ikke bare øke læringsutbyttet, men også skape et mer positivt og motiverende læringsmiljø. Samtidig må veiledere være bevisste på at det å skape trygge rammer ikke betyr å skjerme studentene fra utfordringer, men å gi dem verktøyene de trenger for å møte disse utfordringene.

Konklusjon

Studien viser at casebasert veiledning benyttes i praksisveiledningen av bioingeniørstudenter i Norge, og at praksisfelt knyttet til alle landets utdanninger er representert blant respondentene. Omfanget av bruk ved hvert sted kan imidlertid være undervurdert, siden respondentgrunnlaget kunne vært større. Casemetoden gjør det mulig å tilpasse veiledningen til studentenes individuelle nivå og fremmer refleksjon, kritisk tenkning og dybdelæring. Selv om utarbeidelse av case krever tid og ressurser, kan dette avhjelpes gjennom samarbeid mellom veiledere eller ved bruk av ferdiglagde ressurser. Casebasert veiledning kan trolig bidra til en mer aktiv praksisperiode ved å støtte studentenes overgang fra observasjon til deltakelse, og gir praktiske, teoretiske og etiske verktøy som forbereder dem for yrkeslivet.

Forfatternes bidrag

EBS har bidratt med design, spørreskjema og gjennomføring av studien, gjennomført innholdsanalyse, og var hovedansvarlig for utarbeidelse av manuskriptet. RBØ og BMJ har bidratt med design, spørreskjema og gjennomføring av studien, gjennomført innholdsanalyse og utarbeidelse av manuskriptet. EE, EK, AKK, IM, AIS har bidratt med design, spørreskjema, gjennomføring av studien og utarbeidelse av manuskriptet.